Galskapens hovedstad


En kokende by, en turbulent historie, unike supportere og en gal trener: Olympique de Marseille er en fotballklubb utenom det vanlige.

Solen skinner over den gamle havnen i Marseille. Været er pyntet for anledningen. Himmelen er lyseblå, med noen beskjedne, hvite skyer. De samme fargene går igjen på havnen: Lyseblått og hvitt. Fotballklubbens farger.

Mens man en solskinnsdag på Aker Brygge i Oslo ville sett tenåringer i Converse-sko, stramme jeans, Ralph Lauren-skjorte og bakoversveis, er kleskoden i Marseille en helt annen: Matchende Marseille-joggedress - den offisielle, selvfølgelig - med rumpetaske, buksa i sokkene, sneakers, glattbarbert rundt hodet, kort oppå, og en solid dose skinnende gelé. For hver "franskmann", ser man også en nordafrikaner. Marseille er en cocktail av etnisiteter. Black, blanc, beur, som man sier her. Svart, hvit, arabisk. Noen bor i byens dyreste strøk, andre på steder hvor det godt skal gjøres å finne en vegg som ikke er full av graffiti.

Men alle står sammen om én ting: Olympique de Marseille. I dag mer enn noensinne, for i dag er erkefienden fra Paris på besøk.

- Paris, Paris, on t'encule!

En gruppe unge, lettere berusede Marseille-supportere nyter solen og noen glass pastis langs bryggekanten. Budskapet er klinkende klart: "Paris, Paris, vi knuller deg i ræva". Ord som ville blitt mottatt med sjokkerte miner på Aker Brygge, men som er en del av dagligtalen i den franske havnebyen. I Marseille bruker man putain (hore) som komma, og enculé (rævpult) som punktum.


Det er seks timer til kampstart, men ultrasene er godt i gang på en bar langs den gamle havnen i Marseille.

Ultras regjerer
Byen bobler og bruser som ingen annen i Frankrike. Marseille er i verste fall farlig og preget av kriminalitet, og i beste fall eksotisk og sjarmerende. Byen huser Frankrikes viktigste havn, er landets nest største by, og også den eldste. Greske Massilia ble grunnlagt allerede 600 år før vår tidsregning, men dagens Marseille kjennetegnes først og fremst for sin unge, multikulturelle, gjerne temperamentsfulle, befolkning. At Éric Cantona og Zinédine Zidane, to fotballgenier med et hint av galskap, er født og oppvokst i Marseille, er alt annet enn en tilfeldighet.

Men i Marseille kommer ikke spillerne først. Éric Cantonas tid i klubben illustrerer dette. Under en treningskamp ble den kontroversielle ballkunstneren så rasende for å bli byttet ut at han rev av seg drakten og kastet den fra seg. Deretter fulgte to år på utlån og til slutt et salg. Cantona var god, men han havnet på kant med ultrasene, og i Marseille kan man ikke lykkes uten publikum i ryggen. Manchester United-legenden forblir en parentes i middelhavsklubbens historie, men selv er han umåtelig stolt av å være marseillais.

Én mann legemliggjør den unike supporterkulturen i Marseille mer enn noen andre: Patrice de Péretti, eller Depé. 16 år gammel begynner han å dra på kamp, som en del av ultrasgruppen South Winners. Under en kamp mot AEK Athen i 1989 lar Depé seg fascinere av de tilreisende grekerne, som - i bar overkropp og med mengder av bluss - utklasset hjemmefansen på Stade Vélodrome. Han bestemmer seg for å begynne å støtte Marseille i bar overkropp, uansett vær og temperatur.

Under en bortekamp i Moskva i 1993 skulle Depé oppnå heltestatus: Til tross for 12 minusgrader i den russiske hovedstaden, støttet han laget sitt i bar overkropp som om det skulle vært en provencalsk sommerkveld. Når Marseille to måneder senere feirer Champions League-tittelen på Stade Vélodrome, får Depé være med på gressmatten for å løfte troféet. Idet han får sitt øyeblikk med storhet, utbryter kveldens desidert største jubelbrøl på tribunen. Selv ikke Basile Boli, matchvinneren fra finalen, klarer å tenne Stade Vélodrome like mye som Depé.

Hvis man i dag setter seg på den nordlige kortsiden på Stade Vélodrome, er man omringet av 3 000 ville Marseille-ultras fra gruppen Marseille Trop Puissant, "allmektige Marseille". Stade Vélodromes galeste, mest høylytte og lidenskapelige supportere. Gruppens grunnlegger? Patrice de Péretti. Men Depé er ikke der. Han døde av hjerteinfarkt i 2000, kun 28 år gammel.

Og ja, forresten. Hvis man i dag setter seg på den nordlige kortsiden på Stade Vélodrome, så sitter man på Tribune de Péretti.


Patrice de Péretti, blått skjerf rundt halsen og megafon over hodet, er det ultimate symbolet på Marseilles supporterkultur.

Kommanderer fra kjøleboksen
Utenfor Stade Vélodrome stiger stemningen. Det nærmer seg kamp. Bartenderen på puben L'Olympe, som ligger et spydkast unna straffemerket hvor Kjetil Rekdal senket Brasil en sen sommerkveld i 1998, har en av sine travleste dager på jobben. Med jevne mellomrom skvetter hun til idet det smeller fra gata, hvor supporterne allerede har fyrt opp bluss og er hese etter sammenhengende synging i flere timer.

- I kveld tar vi dem. I kveld skal vi faen meg spise dem levende, utroper en av dem.

Marseille har tapt syv av de siste åtte kampene mot Paris Saint-Germain. Helt siden de søkkrike qatarerne tok over Paris, har erkerivalen fra hovedstaden vært utenfor rekkevidde. Men i kveld stiller 64 000 klin gale Marseille-fans opp på stadion for å hoppe, danse, synge og skrike laget sitt til seier over pariserne. Det betyr tilskuerrekord på et flunkende nyrenovert Stade Vélodrome. "Det er meldt jordskjelv i Marseille", skriver sportsavisen L'Équipe.

Men om Marseille-fansen tror på seier, er det først og fremst fordi Marcelo Bielsa sitter på trenerbenken. Eller, det vil si, han sitter på en kjøleboks i den tekniske sonen. Og han har på seg joggedress, akkurat som ungdommen fra Marseilles ghetto.

- Bielsa er enda galere enn oss. Han bryr seg ikke om hva folk mener, og han er ikke jålete. Jeg tror at mange fra Marseille kjenner seg litt igjen i ham. Det er nok derfor vi liker ham så godt, sier supporteren.

Han har på seg en hvit t-skjorte hvor det står "Bielsa no se va". Bielsa, ikke dra. Om to drøye timer skal han stå på Tribune de Péretti og synge av full hals for å overbevise den hemmelighetsfulle argentineren om å bli værende i Marseille også neste sesong.

Marcelo Bielsa, altså. "El Loco". Den gale. Kulttreneren over alle kulttrenere. Fotballhipsternes soleklare favoritt. Kjent for sine knallharde treningsøkter og sin forkjærlighet for ultraoffensiv festfotball, skyhøyt press og mannsmarkering. Pep Guardiola kalte ham for noen år siden for "verdens beste fotballtrener". Intet mindre.

I en fotballgal by hvor supporterne vanligvis vil kappe av hodet til treneren etter to svake kamper, og hvor 17 trenere har kommet og gått siden årtusenskiftet, har Bielsa erobret fansens hjerter.

- Vi er for rastløse til å kjede oss på fotballkamp. Sånt har vi ikke tid til. Og etter at Bielsa kom, har jeg ikke kjedet meg et eneste sekund, forklarer supporteren.

Når Marseille vinner, er det Bielsa sin skyld. Når de taper, er det spillerne som er dårlige. Sånn har det aldri vært før i Marseille.


Bielsa forlater sjelden kjøleboksen sin når Marseille spiller kamp.

Fra himmel til helvete
Storkampen er i ferd med å starte på Stade Vélodrome. I kampprogrammet heter det at dette er kampen mellom "Frankrikes hovedstad og fransk fotballs hovedstad". Og det har Marseille-fansen bestemt seg for å vise. På et gigantisk banner som strekker seg rundt nesten hele banen, står alle titlene klubben har vunnet i løpet av sin stolte historie.

Ni ligatitler, ti cupgull, tre ligacuptriumfer og et Champions League-trofé. Marseille er fransk fotballs mest suksessrike klubb. Men det har på ingen måte vært en sammenhengende solskinnshistorie.

Klubben ble stiftet i 1899, og etter mindre enn tretti års eksistens, hadde de vunnet den franske cupen fem ganger, samt et seriemesterskap. Så gikk det nedover. I 1965 var klubben uten supportere, uten ressurser og uten ledelse. Den muligheten utnyttet forretningsmannen Marcel Leclerc, den første av en rekke kontroversielle presidenter i middelhavsklubben. Han bygget Marseille opp igjen, og klubben begynte å vinne titler med sin underholdende angrepsfotball. Leclerc var en karismatisk mann, og han feiret blant annet cupgullet i 1969 ved å hoppe i havet fra den gamle havnen. Men Leclerc skulle bukke under for fristelsene: Han ble tatt for å ha overført penger fra klubben til sin egen konto, og forlot Marseille i 1972.

Enda verre gikk det for Jean Carrieu, president mellom 1981 og 1986. Han kunne ingenting om fotball, men tok over lederstolen i Marseille med en tanke om at han var superhelten som skulle få klubben tilbake på rett kjøl: Han tok ansvar for rekruttering, begynte å involvere seg i trenerens valg, og endte nesten opp med å ruinere klubben. I stedet ruinerte han seg selv: Ti måneder etter å ha trukket seg fra sin stilling i Marseille, ble han funnet død etter å ha skutt seg selv i hodet.

Presidentjobben i Marseille så ut til å ha en forbannelse over seg, men det beste - og verste - var fortsatt i vente. Bernard Tapie - pariser, forretningsmann, mislykket artist, racerbilsjåfør, skuespiller, minister og god venn med Nicolas Sarkozy - over en klubb som var nede i knestående, og bygget den opp til europatoppen. Og ned igjen.

I overgangen mellom 80- og 90-tallet opplevde Marseille sin storhetstid. Takket være pengene til Tapie, tiltrakk klubben seg noen av verdens beste spillere: Jean-Pierre Papin, Rudi Völler, Chris Waddle, Alen Boksic, Didier Deschamps, Abedi Pelé, Franz Beckenbauer, og så videre, og så videre.

Titlene kom på løpende bånd. Marseille vant ligagull i 1989, 1990, 1991 og 1992. I Monaco satt en fortvilet Arsène Wenger og enset at det pågikk noe som ikke hadde noe som helst med fotball å gjøre.

En kveld på Olympiastadion i München i mai 1993 ble et hjørnespark sving inn i feltet av Abedi Pelé. Til værs steg midtstopperen Basile Boli for å utføre det som i dag kan kalles det tredje mest berømte hodestøtet i fransk fotballhistorie. Marseille slo AC Milan 1-0 og ble med det tidenes første vinner av UEFA Champions League. Historiens første franske europacuptriumf skulle markere Marseilles inntog blant den absolutte eliten på det gamle kontinentet. Det var ingen brannfakkel at laget fra havnebyen hadde lyse år foran seg; Fabien Barthez, Marcel Desailly og Didier Deschamps utgjorde Marseilles sentrallinje. Optimismen ble ikke dempet av at man tre dager senere sikret tittelen i hjemlig liga etter en seier over erkerival PSG. Den femte ligatittelen på rad.

Men lykken ble kortvarig - og snudd til en gedigen skandale. I etterkant av sesongen kom det fram at Bernard Tapie hadde betalt flere Valenciennes-spillere foran en seriekamp som ble spilt få dager før Champions League-finalen. Tapie bestakk de mest hardbarkede spillerne på motstanderlaget og ba dem ta det rolig slik at spillerne hans ikke skulle bli skadede eller for slitne til finalen mot Milan. Marseille ble fratatt Ligue 1-tittelen og nektet Champions League-spill den påfølgende sesongen. De ble også degradert til Ligue 2, og to år senere satt Tapie i fengsel for kampfiksing.


"The Wolf of Marseille", Bernard Tapie, feirer Champions League-triumfen i 1993. To år senere sitter han i fengsel.

Fra Big Mac til løpsmaskin
I store deler av fransk fotballhistorie har Marseille vært størst. Nå har det snudd. I dag er PSG romerne, mens Marseille er gallerne. Zlatan Ibrahimovic er Julius Cæsar, Marcelo Bielsa er trollmannen Miraculix med styrkedråpene, og André-Pierre Gignac er Obelix. Og, som man ofte kan lese i tegneseriene om Asterix: "Ved Jupiter! Disse gallerne er gale!"

For historiens del hadde det beste vært om dommeren blåste av kampen ved pause, og at opposisjonen fra provinsen beseiret stormakten fra hovedstaden.

Første omgang var nemlig ikke langt unna perfeksjon fra Marseille: Spillerne gikk rett i strupen på Paris og kvelte hovedstadslaget fullstendig. På tribunen var stemningen bedre enn noensinne. På sidelinjen var Bielsa i sitt ess. Marseille ledet 2-1, og André-Pierre Gignac hadde scoret to mål. Gignac, som for kort tid siden ble pepet på av sine egne supportere og døpt til Big Mac Gignac på grunn av et par kilo for mye rundt hoftene, har blitt forvandlet til en løpsmaskin som scorer mål på bestilling. "Du skal gå ned fem kilo og score 25 mål", hadde Bielsa sagt til Gignac første gang de møttes, i sommer. Han står nå med 18 mål og syv kamper igjen å spille. Og de fem kiloene er borte for lengst.

Men i motsetning til tegneserier, er det ikke plass til mange perfekte historier i fotballens nådeløse verden. Som regel vinner den største, sterkeste og rikeste til slutt. En katastrofal åpning på andre omgang var nok til å ruinere festkvelden i Marseille, og Paris reiste hjem med alle poengene.

Galskap, mangfold og samhold
Marseille tapte til slutt, men de to timene på Stade Vélodrome kunne fått den ivrigste fotballskeptiker til å forelske seg. 

Til høyre for meg på stadion stod en mor, en far, og en sønn på 13 år. I kor skrek de banneord så stygge at de ikke finnes på norsk. Til venstre for meg stod en eldre mann med hvitt hår og dress i kordfløyel. Da Marseille tok ledelsen, omfavnet han meg og kysset meg på kinnet. Bak meg stod en mørkhudet mann i 50-årene som var helt tom for stemme allerede før første omgang var ferdig.

Foran meg satt to menn i rullestol. Da hele stadion, på stillingen 2-1 til Marseille, begynte å hoppe og synge "den som ikke hopper er ikke marseillais", ropte den ene av dem til sin assistent:

- Få meg til å hoppe, få meg til å hoppe!

Og assistenten tok tak i rullestolen, løftet den opp og ned, og fikk ham til å hoppe.

Det var det perfekte bildet på Marseille: Galskap, mangfold og samhold.

Og det var en lang, feit finger til de som mener at fotball ikke er mer enn et spill.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Arilas Ould-Saada

Arilas Ould-Saada

20, Nesodden

Journalist i VG og fotballmagasinet Josimar. Studerer journalistikk ved Høgskolen i Oslo og Akershus. På denne bloggen og på Twitter forsøker jeg etter beste evne å formidle lidenskap, historier og meninger om fransk fotball. Tidligere har jeg skrevet for FIFAs offisielle VM-magasin, blogget for Nettavisen og vært redaktør på nettstedet Franskfotball.com.

Kategorier

Arkiv

hits