Galskapens hovedstad


En kokende by, en turbulent historie,unike supportere og en gal trener: Olympique de Marseille er en fotballklubb utenom det vanlige.

Solen skinner over den gamle havnen i Marseille. Vret er pyntet for anledningen. Himmelen er lysebl, med noen beskjedne, hvite skyer. De samme fargene gr igjen p havnen: Lysebltt og hvitt. Fotballklubbens farger.

Mens man en solskinnsdag p Aker Brygge i Oslo ville sett tenringer i Converse-sko, stramme jeans, Ralph Lauren-skjorte og bakoversveis, er kleskoden i Marseille en helt annen: Matchende Marseille-joggedress - den offisielle, selvflgelig - med rumpetaske, buksa i sokkene, sneakers, glattbarbert rundt hodet, kort opp, og en solid dose skinnende gel. For hver "franskmann", ser man ogs en nordafrikaner. Marseille er en cocktail av etnisiteter. Black, blanc, beur, som man sier her. Svart, hvit, arabisk. Noen bor i byens dyreste strk, andre p stederhvor det godt skal gjres finneen vegg som ikke er fullav graffiti.

Men alle str sammenom n ting: Olympique de Marseille. I dag mer enn noensinne, for i dag er erkefienden fra Paris p besk.

- Paris, Paris, on t'encule!

En gruppe unge, lettere berusede Marseille-supportere nyter solen og noen glass pastis langs bryggekanten. Budskapet er klinkende klart: "Paris, Paris, vi knuller deg i rva". Ord som ville blitt mottattmed sjokkerte miner p Aker Brygge, men som er en del av dagligtalen i den franske havnebyen. I Marseille brukermanputain(hore) som komma, og encul (rvpult) som punktum.


Det er seks timer til kampstart, men ultrasene er godt i gangp en bar langs den gamle havnen i Marseille.

Ultras regjerer
Byen bobler og bruser som ingen annen i Frankrike. Marseille er i verste fall farlig og preget av kriminalitet, og i beste fall eksotisk og sjarmerende. Byen huser Frankrikes viktigste havn, er landets neststrste by, og ogs den eldste. Greske Massilia ble grunnlagt allerede 600 r fr vr tidsregning, men dagensMarseille kjennetegnes frst og fremst for sin unge, multikulturelle, gjerne temperamentsfulle, befolkning. At ric Cantona og Zindine Zidane, to fotballgenier med et hint av galskap, er fdt og oppvokst i Marseille, er alt annet enn en tilfeldighet.

Men i Marseille kommer ikkespillerne frst. ric Cantonas tid i klubben illustrerer dette. Under en treningskamp ble den kontroversielle ballkunstneren s rasende for bli byttet ut at han rev av seg drakten og kastet den fra seg. Deretter fulgte to r p utln og til slutt et salg. Cantona var god, men han havnet p kant med ultrasene, og i Marseille kan man ikke lykkesuten publikum i ryggen. Manchester United-legenden forblir en parentes i middelhavsklubbens historie, men selver han umtelig stolt av vre marseillais.

n mann legemliggjr den unike supporterkulturen i Marseille mer enn noenandre: Patrice de Pretti, eller Dep. 16 r gammel begynnerhan dra p kamp, som en del av ultrasgruppen South Winners. Under en kamp mot AEK Athen i 1989 lar Dep seg fascinere av de tilreisende grekerne, som - i bar overkropp og med mengder av bluss - utklasset hjemmefansen p Stade Vlodrome. Han bestemmer seg for begynne sttte Marseille i bar overkropp, uansett vr og temperatur.

Under en bortekamp i Moskva i 1993 skulle Dep oppn heltestatus: Til tross for 12 minusgrader i den russiske hovedstaden, stttet han laget sitt i bar overkropp som om det skulle vrt en provencalsk sommerkveld. Nr Marseille to mneder senere feirer Champions League-tittelen p Stade Vlodrome, fr Dep vre med p gressmatten for lfte trofet. Idet han fr sitt yeblikk med storhet, utbryter kveldens desidert strste jubelbrl p tribunen. Selvikke Basile Boli, matchvinneren fra finalen, klarer tenne Stade Vlodrome like mye som Dep.

Hvis man i dag setter seg p den nordlige kortsiden p Stade Vlodrome, er man omringet av 3 000 ville Marseille-ultras fra gruppen Marseille Trop Puissant, "allmektige Marseille". Stade Vlodromes galeste, mest hylytte og lidenskapelige supportere. Gruppens grunnlegger? Patrice de Pretti. Men Dep er ikke der. Han dde av hjerteinfarkt i 2000, kun 28 r gammel.

Og ja, forresten. Hvis man i dag setter seg p den nordlige kortsiden p Stade Vlodrome, s sitter man p Tribune de Pretti.


Patrice de Pretti, bltt skjerf rundt halsen og megafon over hodet, er det ultimate symbolet p Marseilles supporterkultur.

Kommanderer fra kjleboksen
Utenfor Stade Vlodrome stiger stemningen. Det nrmer seg kamp. Bartenderen p puben L'Olympe, som liggeret spydkast unna straffemerket hvor Kjetil Rekdal senket Brasil en sen sommerkveld i 1998, har en av sine travleste dager p jobben.Med jevne mellomrom skvetter hun til idet det smeller fra gata, hvor supporterne allerede har fyrt opp bluss og er hese ettersammenhengende synging i flere timer.

- I kveld tar vi dem. I kveld skal vi faen meg spise dem levende, utroper en av dem.

Marseille har tapt syv av de sistette kampene mot Paris Saint-Germain. Helt siden de skkrike qatarerne tok over Paris, har erkerivalen fra hovedstaden vrt utenfor rekkevidde. Men i kveld stiller 64 000 klin gale Marseille-fans opp p stadion for hoppe,danse, synge og skrike laget sitt til seier over pariserne. Det betyr tilskuerrekord p et flunkende nyrenovert Stade Vlodrome. "Det er meldt jordskjelv i Marseille", skriver sportsavisen L'quipe.

Men om Marseille-fansen tror p seier, er det frst og fremst fordi Marcelo Bielsa sitter p trenerbenken. Eller, det vil si, han sitter p en kjleboks i den tekniske sonen. Og han har p seg joggedress, akkurat som ungdommen fra Marseilles ghetto.

- Bielsa er enda galere enn oss. Han bryr seg ikke om hva folk mener, og han er ikke jlete. Jeg tror at mange fra Marseille kjenner seg litt igjeni ham. Det er nok derfor vi liker ham s godt, sier supporteren.

Han har p seg en hvitt-skjorte hvor det str "Bielsa no se va". Bielsa, ikke dra.Om to drye timer skal han st p Tribune de Pretti og synge av full hals for overbevise den hemmelighetsfulle argentineren om bli vrende i Marseille ogs neste sesong.

Marcelo Bielsa, alts. "El Loco". Den gale. Kulttreneren over alle kulttrenere. Fotballhipsternes soleklare favoritt. Kjent for sine knallharde treningskter og sin forkjrlighet for ultraoffensiv festfotball, skyhyt press og mannsmarkering. Pep Guardiola kalte ham for noenr siden for "verdens beste fotballtrener". Intet mindre.

I en fotballgal by hvor supporterne vanligvis vil kappe av hodet til treneren etter to svake kamper, og hvor 17 trenere har kommet og gtt siden rtusenskiftet, har Bielsa erobret fansens hjerter.

- Vi er for rastlse til kjede oss p fotballkamp. Snt har vi ikke tid til. Og etter at Bielsa kom, har jeg ikke kjedet meg et eneste sekund, forklarer supporteren.

Nr Marseille vinner, er det Bielsa sin skyld. Nr de taper, er det spillerne som er drlige. Snn har det aldri vrt fr i Marseille.


Bielsa forlater sjelden kjleboksen sin nr Marseille spillerkamp.

Fra himmel til helvete
Storkampen er i ferd med startep Stade Vlodrome. I kampprogrammet heter det at dette er kampen mellom "Frankrikes hovedstad og fransk fotballs hovedstad". Og det har Marseille-fansen bestemt seg for vise. P et gigantisk banner som strekker seg rundt nesten hele banen, str alle titlene klubben har vunnet i lpet av sin stolte historie.

Ni ligatitler, ti cupgull, tre ligacuptriumfer og et Champions League-trof. Marseille er fransk fotballs mest suksessrike klubb. Men det har p ingen mte vrt en sammenhengende solskinnshistorie.

Klubben ble stiftet i 1899, og etter mindre enn tretti rs eksistens, hadde de vunnet den franske cupen fem ganger, samt et seriemesterskap. S gikk det nedover. I 1965 var klubben uten supportere, uten ressurser og uten ledelse. Den muligheten utnyttet forretningsmannen Marcel Leclerc, den frste av en rekke kontroversielle presidenter i middelhavsklubben. Han bygget Marseille opp igjen, og klubben begynte vinne titler med sin underholdende angrepsfotball. Leclerc var en karismatisk mann, og han feiret blant annet cupgullet i 1969 ved hoppe i havet fra den gamle havnen. Men Leclerc skulle bukke under for fristelsene: Han ble tatt for ha overfrt penger fra klubben til sin egen konto, og forlot Marseille i 1972.

Enda verre gikk det for Jean Carrieu, president mellom 1981 og 1986. Han kunne ingenting om fotball, men tok over lederstolen i Marseille med en tanke om at han var superhelten som skulle f klubben tilbake p rett kjl: Han tok ansvar for rekruttering, begynte involvere seg i trenerens valg, og endte nesten opp med ruinere klubben. I stedet ruinerte han seg selv: Ti mneder etter ha trukket seg fra sin stilling i Marseille, ble han funnet dd etter ha skutt seg selv i hodet.

Presidentjobben i Marseille s ut til ha en forbannelse over seg, men det beste - og verste - var fortsatt i vente. Bernard Tapie - pariser, forretningsmann, mislykket artist, racerbilsjfr, skuespiller, minister og god venn med Nicolas Sarkozy - over en klubb som var nede i knestende, og bygget den opp til europatoppen. Og ned igjen.

I overgangen mellom 80- og 90-tallet opplevde Marseille sin storhetstid. Takket vre pengene til Tapie, tiltrakk klubben seg noen av verdens beste spillere: Jean-Pierre Papin, Rudi Vller, Chris Waddle, Alen Boksic, Didier Deschamps, Abedi Pel, Franz Beckenbauer, og s videre, og s videre.

Titlene kom p lpende bnd. Marseille vant ligagull i 1989, 1990, 1991 og 1992. I Monaco satt en fortvilet Arsne Wenger og enset at det pgikk noe som ikke hadde noe som helst med fotball gjre.

En kveld p Olympiastadion i Mnchen i mai 1993 ble et hjrnespark sving inni feltet av Abedi Pel. Til vrs steg midtstopperen Basile Boli for utfre det som i dag kan kalles det tredje mest bermte hodesttet i fransk fotballhistorie. Marseille slo AC Milan 1-0 og ble med det tidenes frste vinner av UEFA Champions League. Historiens frste franske europacuptriumf skulle markere Marseilles inntog blant den absolutte eliten p det gamle kontinentet. Det var ingen brannfakkel at laget fra havnebyen hadde lyse r foran seg; Fabien Barthez, Marcel Desailly og Didier Deschamps utgjorde Marseilles sentrallinje. Optimismen ble ikke dempet av at man tre dager senere sikret tittelen i hjemlig liga etter en seier over erkerival PSG. Den femte ligatittelen p rad.

Men lykken ble kortvarig - og snudd til en gedigen skandale. I etterkant av sesongen kom det fram at Bernard Tapie hadde betalt flere Valenciennes-spillere foran en seriekamp som ble spilt f dager fr Champions League-finalen. Tapie bestakk de mest hardbarkede spillerne p motstanderlaget og ba dem ta det rolig slik at spillerne hans ikke skulle bli skadede eller for slitne til finalen mot Milan. Marseille ble fratatt Ligue 1-tittelen og nektet Champions League-spill den pflgende sesongen. De ble ogs degradert til Ligue 2, og to r senere satt Tapie i fengsel for kampfiksing.


"The Wolf of Marseille", Bernard Tapie, feirer Champions League-triumfen i 1993. To r senere sitter han i fengsel.

Fra Big Mac til lpsmaskin
I store deler av fransk fotballhistorie har Marseille vrt strst. N har det snudd. I dag er PSG romerne, mens Marseille er gallerne. Zlatan Ibrahimovic er Julius Csar, Marcelo Bielsa er trollmannen Miraculix med styrkedrpene, og Andr-Pierre Gignac er Obelix. Og, som man ofte kan lese i tegneseriene om Asterix: "Ved Jupiter! Disse gallerne er gale!"

For historiens del hadde det beste vrt om dommeren blste av kampen ved pause, og at opposisjonen fra provinsen beseiret stormakten fra hovedstaden.

Frste omgang var nemlig ikke langt unna perfeksjon fra Marseille: Spillerne gikk rett i strupen p Paris og kvelte hovedstadslaget fullstendig. P tribunen var stemningen bedre enn noensinne. P sidelinjen var Bielsa i sitt ess. Marseille ledet 2-1, og Andr-Pierre Gignac hadde scoret to ml. Gignac, som for kort tid siden ble pepet p av sine egne supportere og dpt til Big Mac Gignac p grunn av et par kilo for mye rundt hoftene, har blitt forvandlet til en lpsmaskin som scorer ml p bestilling. "Du skal g ned fem kilo og score 25 ml", hadde Bielsa sagt til Gignac frste gang de mttes, i sommer. Han str n med 18 ml og syv kamper igjen spille.Og de fem kiloene er borte for lengst.

Men i motsetning til tegneserier, er det ikke plass til mange perfekte historier i fotballens ndelse verden. Som regel vinner den strste, sterkeste og rikeste til slutt. En katastrofal pningp andre omgang var nok til ruinere festkvelden i Marseille, og Paris reiste hjem med alle poengene.

Galskap, mangfold og samhold
Marseille tapte til slutt, men de to timene p Stade Vlodrome kunne ftt den ivrigste fotballskeptiker til forelske seg.

Til hyre for meg p stadion stod en mor, en far, og en snn p 13 r. I kor skrek de banneord s stygge at de ikke finnes p norsk. Til venstre for meg stod en eldre mann med hvitt hr og dress i kordflyel. Da Marseille tok ledelsen, omfavnet han meg og kysset meg p kinnet. Bak meg stod en mrkhudet mann i 50-rene som var helt tom for stemme allerede fr frste omgang var ferdig.

Foran meg satt to menn i rullestol. Da hele stadion, p stillingen 2-1 til Marseille, begynte hoppeog synge "den som ikke hopper er ikke marseillais", ropte den ene av dem til sin assistent:

- F meg til hoppe,f meg til hoppe!

Og assistenten tok tak i rullestolen, lftet den opp og ned, og fikk ham til hoppe.

Det var det perfekte bildet p Marseille: Galskap, mangfold og samhold.

Og det var en lang, feit finger til de som mener at fotball ikke er mer enn et spill.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Arilas Ould-Saada

Arilas Ould-Saada

20, Nesodden

Journalist i VG og fotballmagasinet Josimar. Studerer journalistikk ved Hgskolen i Oslo og Akershus. P denne bloggen og p Twitter forsker jeg etter beste evne formidle lidenskap, historier og meninger om fransk fotball. Tidligere har jeg skrevet for FIFAs offisielle VM-magasin, blogget for Nettavisen og vrt redaktr p nettstedet Franskfotball.com.

Kategorier

Arkiv

hits